Per Anton Rasmussen

Trist, Per....at det aldri ble No kafé tur sammen med deg. Du var en flott person som både jeg og foreldrene mine satte stor pris på. Takk for gode samtaler i storgata 55.

Har mange gode minner fra Per og Grethe. Fra speideren, alltid hjelpsom. Senere ñår han kom på Soll.økka med campingvogna. Alltid blid og et smil munnen. Lyser fred over Pers minne.

En kjær morfar, oldefar og onkel er gått bort, nær 92 år gammel. Mine første minner med onkel Per er fra min barndom på Hamar, hvor han, tante og kusine Kari bodde over pappas bensinstasjon. Onkel var en eventyrer, en optimist og med hjerte for alle slag og lag. Plutselig dro de til Afrika og ble der i mange år. Det føltes i allefall sånn, Og Afrika på 70-tallet var langt unna og veldig skummelt for et barn fra Hamar. Etter hvert som vi ble eldre, delte vi interessen for sjøliv, slektsforskning og pizza. Redningsselskapet ble i mange år onkels hjertesak, hvor han donerte sin samling til sakens formål under høytidelig åpning av museet i Horten sommeren 1989. Jeg var så heldig å få være til stede, sammen med min far. Jeg kan tenke meg at min far, Jan Camillo, og onkel Per var to Skiensgutter fulle av sprell og lopper i blodet. Det kunne nok være en utfordring i det strenge, men også kjærlige kristne hjem de vokste opp i. Jeg husker fra min ungdom at når de var sammen ble det servert gamle svisker, slagere og sanger, alltid stødig akkompagnert av disse to på gitar, piano eller noe "tuthønn". Disse to hadde fått sin musikalske oppdragelse både hjemme og i Speidermusikken, så det sto ikke på kvalitet og innlevelse. Det vanket en historie om at da de var unge, i krigens dager, at de ga bort katter til tyskerne i stedet for sine egne kaniner, og slapp så vidt unna soldatenens vrede. Carina og Marianne, og oldebarna, var onkels stolthet og store glede. De betydde så mye for han. Mine tanker går til jentene og deres familie nå, og føler med dem i sorgen over å miste sin klippe nok en gang. Vi så hverandre så altfor sjeldent, men når vi først var sammen så var tiden visket bort. Vi trodde ikke at du skulle leve evig, men vi håpet alltid på en ny dag. Med stor sorg mottok vi budskapet om din bortgang. Du vil alltid leve videre i alle våre gode minner, og jeg er takknemlig for at akkurat du var vår onkel. Nå er du endelig sammen med Grethe og Kari igjen. Vi lyser fred over onkel Pers vakre minne. Nina, Oliver, Amalie og Amanda.

Takk for alt kjære morfar.. Det er så lett å ta livet for gitt, og glemme det unngåelige, du har jo eksistert i hele mitt liv.. at det er vanskelig å forstå at nå måtte du reise fra oss. Søker trøst i at du nå er med dine nære og kjære som du lengtet etter å se igjen. Den 11 mai skal jeg stå på galleriet og synge «Amazing grace» for deg.. for bare få uker siden pratet vi om låten, og da fikk jeg hele bakgrunns historien til hvordan låten ble til og hvor sterkt dette var for deg. Historien påvirket meg også. En sang om tilgivelse, håp og tro. Du vil bli dypt savnet - til vi ses igjen!

Takk for de årene du passa på oss på Sjøguttskolen. Du så alltid til at vi holdt oss i skinnet, at vi vaska gulva, holdt vaktlista og plukka søppel. Behandla oss som voksne og med respekt, slo ofte av en god prat og en som vi kunne komme til om det var noe vi hadde på hjerte. Takk for alt Rasmussen. En siste hilsen fra oss som gikk på Statens Sjøaspirant skole på Borre.

Forholdet mellom Lilli og deg, den kjærligheten dere viste til hverandre, er det kjæreste minne jeg har🌹️