Jorunn Tellefsen

Minneord Jorunn sovna stille inn på Braarudåsen senter lørdag 2.12. Fire døgn i forveien mista vi kontakt med henne, hun sov dypt og stille uten noen form for smertelindring. Hun bare sluttet å puste. E til slutt. Ekstremt fredelig. Hun bodde hjemme helt til de siste 14 dagene av livet. Kari kom i ekspressfart da hun ble lagt inn, og vi var sammen med henne hver dag. Lise var der så mye hun kunne og Stein og Morten rakk også et besøk for å ta farvel. Hun var ikke aleine, hun hadde familien sin rundt seg. Jorunn visste godt at hun skulle dø nå. Hun var rolig og virket ikke redd. Jeg vil si at hun møtte døden på en svært verdig måte. Jorunn var født i Ålfoten for 95 år siden. En vakker plass innerst i en vestlandsfjord. Hun var nest yngst av 7 søsken og hun vokste opp på en gård. Til tross for harde tredveår og verdenskrig har hun vært nøye med å si at de alltid hadde det de trengte. Nok mat og de frøys ikke. Hun likte godt å fortelle historier fra barndommen. Stor familie, mange folk, seterliv, skumle hemmeligheter under krigen, hardt arbeid. Siden det nå er jul: Julaften med flere ringer rundt juletreet og selvsagt pinnekjøtt til middag. Etter fjøsstellet seint på kvelden var det servering av rømmegrøt og 1.juledag var det fyr i alle ovner og kaffe med småkaker på senga! Ikke rart at Jorunn var glad i jula! Jorunn likte å gå på skolen. Likte å lære. Hun var jo omtrent ferdig med barneskolen da krigen begynte. Kari og jeg fant passerseddelen fra de tyske myndighetene. Yrkestittel: hushjelp. Så under krigen i unge år var hun hushjelp. «Det bare var sånn, eg hadde ikkje noe anna å ta meg til.» Og alle måtte arbeide Jorunn hadde noen glansperioder og noen trasige perioder i livet sitt. Vi vet om noen.. Glansperiode 1: Som sagt: Vi snakker naturalhusholdning og sjølberging da Jorunn var barn. Nok mat, men begrenset med penger. Likevel tok foreldrene seg råd til å la henne gå på realskolen da krigen var slutt. Firda gymnas ble åpna på Sandane i 1922 og i 1941 ble det også 2-årig realskole der. Her gikk Jorunn på skolen i 2 år. Disse 2 årene har Kari og jeg hørt om i alle år. Hun forguda lærerne sine og hun mente at hun hadde hatt landets flinkeste lærere siden de underviste både på gymnaset og realskolen. Det var nok ikke lett for henne at hun ikke hadde anledning til å gå videre på gymnaset. Siden da har Jorunn vært et lesende menneske. Hun kunne sin Ibsen og var rå på både historie og geografi. Hun løste vanskelige kryssord uten å gugle og elska påskelabyrinten på radioen. Hun ropte ut de riktige svarene og moret seg ordentlig. Da var a blid I 2022 ble det utgitt et hundreårsskrift over Firda vidaregåande skule. «Firda, meir enn ein skule i 100 år» Det var skikkelig stas den dagen Stein troppa opp i det lille røde huset med denne boka. Stein satt lenge hos mamma og hun fortalte om hvor fint det var å gå på realskolen. I boka forteller mange at de hadde sine beste år her og den har ligget framme på spisebordet siden i fjor. Realskolen: En glansperiode! Glansperiode 2: Etter realskolen vet vi at det var noen friere rundt omkring, men Jorunn var fast bestemt på at hun skulle klare seg selv. Hun fikk jobb på telegrafen i Måløy, fikk seg hybel og var storfornøyd. Det var da hun kjøpte gyngestolen og den blå kommoden som enda finnes! Og Måløy på femtitallet var sildefisket! Sildebestanden var på topp. Byen var full av folk som bare gikk og venta. Det var flere tusen fiskere. Det var en kolossal mengde med båter. Det sies at man kunne gå tørrskodd fra båt til båt over Måløysundet og det var et yrende liv. Og alle skulle ringe hjem når de var på land! Og midt oppi alt dette satt unge og flotte Jorunn og dirigerte. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at hun hadde det gøy! Glansperiode 3: Og så en lørdag kveld gikk hun på dans i Turnhallen i Måløy. Kavaleren spurte hva hun het. Jeg heter Jorunn med 2 N`er svarer hun. Og mannen hun danser med kan fortelle at han heter Gunnar med 2 N`er. Det blei de to. Jeg valgte han fordi han var det noe greie på! Og det var nok et par andre grunner også! Gunnar var en flott mann!! De planla framtida, de gikk på alle fjell, syklet på ferie helt til Østlandet, faktisk helt til Fjærholmen og Rognstranda og de lå i telt uten å være gift. Hun var også stolt, og det hadde hun all grunn til, over at hun forsørget begge i 2 år mens Gunnar utdannet seg til ingeniør i Gøteborg. De giftet seg i Bergen 25.juni 1955. Jeg vet at hun ønsket å gifte seg i den gamle kirka i Ålfoten, men det hadde ingen råd til. «Vi klarte oss sjøl». Så kommer trasig periode 1 Jeg ble født i 56 og Kari i 58. Familien flytta til Langesund i 1960. De dro fra fjorder og fjell. De dro fra venner og familie. Og de dro etter noen vonde år hvor denne familien hadde vært i spredt for alle vinder, som det heter. Kari var på barnehjem, jeg bodde i Måløy hos farmor og farfar, Jorunn var ut og inn på sykehus og Gunnar måtte jobbe. Det var mammas helse etter barnefødsel nummer 2 som gjorde dette nødvendig. Denne perioden har alltid vært en slags skygge i vår familie. Men de begynte på nytt og flytta til et bedre klima her på Østlandet. Pappa dro først til Langesund for å ordne det praktiske. Jeg har ofte tenkt på hvordan det var å komme helt aleine til Langesund som en ung mann på bare 31 år. Hvordan hadde han det? (Jeg husker at jeg snakket om dette i forbindelse med hans begravelse, men NÅ har vi funnet 2 brev fra han til henne. Godt tatt vare på i over 60 år). Her kommer et lite utdrag fra 2 brev fra 1960: Kjæreste deg, Jorunn min! Mens tåka ligger tung over fjord og by, og tåkeluren på fyret sender ut sine ensformige tut, sitter jeg så ensom uten deg på et utdødd hotell. Trøste og bære meg, du må snart komme! Han forteller videre om planene for leiligheten og oppussing som må gjøres før vi kunne komme. Han skriver også at han møtte en mann som var ansatt hos Christie-Oppsahl og de bygger bro mellom Brevik og Stathelle. Det blir litt av et byggverk, kan du tro! 1962 Brev i forbindelse med 5-års bryllupsdag (samme år). Han gratulerer henne med dagen og litt uti brevet skriver han: . Jeg er glad for at vi giftet oss den gang og jeg er glad for at jeg fremdeles er gift med deg, og det vil jeg være lenge, lenge,. helt til vi begge er døde. Det er ikke så godt for meg å sende blomster, og selv om jeg kunne, kan ikke all verdens blomster fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg. Blomstene, de er døde, men jeg er levende og så snart jeg får anledning skal jeg vise deg hva det vil si å være elsket av en levende Gunnar. Til tross for sykdom og dårlig helse hos Jorunn, hun hadde en mann som forgudet henne. Vi reiste til Vestlandet hver sommer på 60-tallet. Den første bilen var en Renault. Et vrak som av og til måtte startes med sveiv. Neste bil var en Taunus 12M. Litt bedre. Det er vanskelig å forestille seg hvor langt det var fra Langesund til Ålfoten på den tida. Første stopp kunne være Raufoss. Neste stopp litt langt oppi Gudbrandsdalen. Så var det å komme seg over Strynefjellet. Nå nasjonal turistvei, den gang en hovedvei mellom øst og vest. Jeg telte 22 hårnålssvinger nedover vestsida av fjellet og Kari spydde 7 ganger. Det ble stille i bilen da vi kjørte over fjellet. Hva tenkte de på, de to i forsetet? Ålfoten var en veiløs bygd den gangen, så bilen blei heist om bord i fraktebåten Tansøy og siste etappe av reisa gikk på fjorden innover. Da blei det også stille. Kanskje lengta de hjem mer enn de ville innrømme? Lang glansperiode 4 Likevel: Livet i Langesund var et godt liv. Vennene ble mange og gode, de bygde seg hus og kjøpte hytte i Tinn og hytte i Portør. Og de gikk på ski, plukka bær, lagde egen vin, fiska makrell, de bada, gikk på tur og kokte kaffi på bålet. Hun var flink til å gjøre det hyggelig rundt seg, suksessen lå i detaljene: En nystrøken duk, levende lys, godt og varmt, vakre blomster, noe godt til kaffen hvit damask til jul og norske flagg MED bjørkeløv til 17.mai Et godt minne er vinterferiene da vi var blitt større. Store gryter, iskaldt ute, fyr i ovnen, oppvasken stor som et berg, ville kjøreturer i dårlige biler, mange unger og liv og røre. Hun var en populær mormor og hun elsket å stelle i stand middager og sammenkomster i høytidene. Signe og Olav, Anders og Lise forteller om gærnemormor som har kjøpt en hel bærepose med godteri til påskeferien på hytta. Sportsgæærn var hun også. Likte håndballkampene før jul, hun heia på Petter Nortug og plutselig kjøpte hun TV til hytta i Tinn da det var VM i fotball i 1986. På 70-tallet ville hun gjerne ut igjen i arbeidslivet. Hun gikk på handelsskolen, tok engelsk-kurs, var frivillig pasientvenn for Røde Kors og tok vakter på gamlehjemmet i Langesund. Hun jobbet også noen år i et firma som het Byggfakta. Seinere reiste hun med Gunnar som hadde oppdrag i Nederland, Tyskland, Italia, Brasil, og USA. De hadde mye moro og de levde et innholdsrikt liv. Selv om resten av familien var langt borte, stilte de opp når det trengtes. Kanskje så mye at de gjorde en forskjell? Kari og jeg tror det. De stilte også opp og var nære, gode venner når livet var vanskelig for dem de var glade i. Jorunn var en god venn og det er ikke bare vi i familien som nå sørger over henne. Frisørdamen til mamma her i Åsgårdstrand som på slutten kom hjem og klipte henne, sendte denne kondolansemeldingen til meg: «Jorunn var en magisk fin dame som satte gode spor i hjertene våre i salongen» Selvsagt var det ikke bare glansdager. Livet kunne så klart humpe i Baneåsen 31. Selv om hun ble 95 år, har hun alltid streva med helsa. Og JA! Jorunn og Gunnar var glade i hverandre, men: Han kunne være stri og sta og hun sær og sur. «Eg blir så sint på han noen ganger» Trasig periode 2 Gunnar ble syk. Først forulykket han og brakk både lårbein og hofte. Han blei aldri den samme. Siden fikk han Parkinsondiagnosen. Dette var en vanskelig tid for begge. Det var trist for Jorunn å se den kjekke mannen bli stadig svakere. Før hjelpeapparatet ble satt inn, kunne hun si at det var ingen som visste hvordan de hadde det. Det var jo det, men hun følte seg nok ganske aleine om ansvaret for Gunnar. Ingen hadde det bra. Glansperiode 5 Da Gunnar var død og vi presenterte forslaget om at hun skulle flytte til Åsgårdstrand, brukte hun et nanosekund på å bestemme seg. Jeg husker at vi kjørte bil og var på vei inn i rundkjøringen ved butikken. Hun svarte ja før vi var ute av den. Hun flyttet inn i det lille røde huset 15.november 2019. Eg har det bra, men eg saknar Gunnar. Hun var sikker på at hun bare skulle innom her i Åsgårdstrand en bitte liten stund før hun skulle møte pappa igjen. Hun var sikker på at det ville skje. Greit nok. Vi har hatt fire fine år. Hun hadde ikke vært så mye ute i den siste tida før hun flytta hit, så hun fryda seg over turer i skogen. Hun gikk andektig i Fuglesangen, i Essoskogen og på Løvøya. Hun syntes det var overjordisk vakkert her i Vestfold og drøfta forskjellen på Vestlandet og de tørre furukollene rundt Langesund. Hun var forelsket i eiketreet i Wessmannsvei og fulgte nøye med på bøketreet utenfor hos oss. Hun kunne ikke få nok, hun ville ikke snu og noen ganger måtte hun hvile i et par dager etter en utflukt. Hun satt uendelig pris på å være i kontakt med både familien, naboer og venner som stakk innom. Og så klart: Hun følte seg trygg som vår nærmeste nabo. Stein ordna opp med fjernkontrollen og jeg hjalp ellers til så godt jeg kunne. Hun hygga seg i det røde huset, handlet inn masse blomster om våren, laget god mat og takka ja til alle invitasjoner hos oss. Hun ville ikke gå glipp av noe. Jeg sier ja til alt, jeg. Gå på polet, kjøp noe godt!! Trasig periode 3 Så knakk kroppen sammen litt etter litt. Hun hadde blant annet brudd i ryggen 2 ganger. Hun hadde fryktelige smerter, alle ville hjelpe henne, men det var så lite å gjøre. Da det toppet seg som verst, var hun lagt inn både på Sykehuset i Tønsberg og Braarudåsen i Horten. Og blei sendt hjem. Da satt hun i stolen sin og sa: Jaja, Torill. Så er det påa`n igjen. Det siste året har hun ikke hatt krefter til noe. Hun sa Eg klarar ikkje noe lenger, ikkje ein gang å dø. Hun fikk jo sagt det. Da Kari og jeg ordnet opp med data, Helse Norge, logg inn her og der, skrev søknader om sykehjemsplass kalte hun oss geniale. Kanskje ikke så genialt, men umulig å klare for et menneske som er født i 1928. Eg skjønar ikkje noe av den verda vi lever i. Noen sykehjemsplass fikk hun aldri.Til slutt var hun bare en skjelvende liten fugl i armene mine. Kroppen knakk sammen, men hodet var friskt. Hun var enormt takknemlig over å være nær familien. Så prosjekt oldemor inn i det røde huset ble slik vi hadde tenkt. Familien fra Vinje og Stavanger kom hit, hun fikk møte alle, særlig Eivind og Halvor om sommeren, Emilie og Sara når de kom fra Stavanger og Jenny og Maria når de stakk innom. I tillegg fikk hun rett som det var hilse på kjekke Jacob og lille skjønne Hedda. Hun meldte seg på som oldemor for dem også. Enden på visa, Kari, er jo at vi også har vært mye mer sammen enn vi hadde trodd. Dette så Jorunn og hun var så glad for at det blei sånn. I noen minnetaler blir mødre omtalt som type det er ikke så farlig med meg, bare alle andre har det bra. Mamma var ikke sånn. Visst viste hun omsorg og tok vare på oss, men hun sørget også for at hun hadde det bra sjøl. Av og til kunne hun være litt diva. Og her jeg står nå, digger jeg henne for det. Det er verken snilt eller sexy å være selvutslettende. Jorunn var på mange måter ei sterk dame som visste godt hvordan hun ville ha det. Mamma ville at vi skulle hygge oss på begravelsesdagen. Ta dere et glass vin og ha det fint sammen sa hun. Hun la også føringer for sjølve begravelsen. I roteskuffen har det i alle år ligget en lapp med beskjed om at Sommernatt ved fjorden av Kjetil Bjørnstad skulle spilles eller synges. Hun har aldri fortalt oss hvorfor, og vi kan bare spekulere. Er det noe mystisk og melankolsk? Er det havet eller mannen? Er det romantikk og lidenskap? Eller er det bare stemninga? Bare hun visste. Vi takker nå for alt og innfrir hennes siste ønske. Klar Marius?

Minnes Jorunn i takknemlighet. Alltid så blid- alltid med smil og gode ord. Hjertevarme losjesøster🌹 I dyp medfølelse .

Jorunn, mamma til Kari og Torill, var en viktig del av min barndoms- og ungdomstid. Bare gode minner.

Hvil i fred tante Jorunn. Kondolerer til dere alle