Synnøve Saglien

MINNEORD - SYNNØVE SAGLIEN Våre foreldre giftet seg i Kolbotn kirke i 1940. Far var fra Oppegård, mor fra Langhus. Som nygifte bodde de på Fredensborg, en eiendom ved Gjersøen, rett i nærheten av vår fars barndomshjem Gunby. Synnøve så dagens lys 27. november 1943. Hun var nr. 2 i en søskenflokk som etterhvert ble 8. Dessverre døde den førstefødte jenta (Aud) bare 2 1/2 år gammel, bare noen måneder før Synnøve ble født. Våre foreldre var derfor i stor sorg, men Synnøve ble nok en solstråle midt i det mørke. Etter en tid ble Synnøve storesøster til ei lita jente. Vigdis ble hennes navn. Men også hennes tid i verden ble alt for kort. Vår mor glemte aldri at Synnøve etter Vigdis sin død, en dag kom inn å fortalte at Vigdis satt på huska i haven. Synnøve husket selv at hun lå på knærne ved den store verktøykassa til vår far og foldet hendene og ba til Gud i sorgen over tapet av sin lillesøster. En dag så hun en mann som klatret i en stolpe (en elmontør). Da ropte hun i glede til mor at mannen skulle sikkert klatre opp til himmelen å hente Vigdis. Sorg ble nok noe lindret ved at hun fikk 2 nye søstre ettersom årene gikk. Først kom Gerd, etterfulgt av Aud. Da hun fylte 7 år og skulle begynne på skolen, fikk hun pleuritt. Dvs. forstadiet til tuberkulose. Tuberkulose herjet landet på den tiden og tok mange liv. Synnøve måtte innlegges på sykehus . I drosja på vei dit, kan hun huske at mamma og pappa gråt. De hadde jo mistet to barn tidligere, og nå var det kritisk med det tredje. Det gikk heldigvis bra og Synnøve stod det over etter flere måneder på sykehus. Hun sier at hun hadde det fint der, det var mange voksne pasienter som var gode og snille. I mellomtiden hadde våre foreldre flyttet fra Oppegård til Landåsbygget på Tveiten ved Horten. Hun begynte i 1.klasse på Granly skole, ett år senere enn de andre pga. sykehusoppholdet. Dette var i august i 1951. Lykken smilte nå, pappa hadde ny jobb med gangavstand fra hjemmet og vi hadde flunka ny leilighet med bl.a. innlagt vann og vannklosett! Synnøve fortalte at første gang hun gikk til Horten fra det nye hjemmet, gikk hun seg bort. Lille Horten var stor for ei lita jente fra Oppegård.. I Horten økte familien stadig. "Det kom jo småbarn i ett kjør", fortalte Synnøve meg en gang. Først ble jeg, Øivind født, som første og eneste gutt. Deretter kom Berit, og punktum ble satt ved lillesøster Kari. På gamle familiebilder ser man tydelig hvordan storesøster Synnøve stadig bærer eller triller sine småsøsken. Sikkert en veldig hjelp for mamman vår, og de to hadde alltid et nært forhold til hverandre. De lo og tøysa masse og delte bl.a. musikkinteresse. Da Elvis, Cliff og Paul Anka og utallige andre artister trilla inn i stua på vinyl, var også mamma helt med på gledet. Synnøve var snill og tålmodig. Seks aktive barn i en leilighet på 60 kvadrat må jo ha tappa energi til tider. De som bodde i leiligheten under oss, fortalte at taklampa i stua deres danses fram og tilbake til tider. En dag kom Synnøve hjem med en marinegast fra Salhus. En kjæreste! En veldig hyggelig, blid og hjelpsom kar som vi alle likte godt. Men desverre for oss hun ble med han til hans hjemsted hvor de gifta seg. Der kom hennes førstefødte Tore , til verden. Etter et år kom hun tilbake med mann og barn. Stor fest og glede for oss alle. Etterhvert kom det tre barn til - Unni, Tom Erik og Anett. De bygde nytt hus, rett ved der våre foreldre bodde. Alt var på stell. Men livets reise byr på strekninger og partier som ikke vi ønsker. Ingen slipper unna. Synnøve har fått sin del av det. Og bestått prøvene i storm og stille. I arbeidslivet var hun flittig og nøye. Hun jobbet mange år hos Preus Fotolaboratorium, og hadde overhodet ikke fravær! Da virksomheten ble nedlagt, sørget Leif Preus for at hun fikk en annen jobb slik at hennes pensjon ble berget.(Her var det sønnen Tore som visket noen i øret). Da pappa ble enkemann, var Synnøve hos ham nesten daglig. Vasket klærne hans, lagde middag til ham, og var en enestående hjelp på alle måter. Hun beriket hans alderdom helt forbilledlig. De siste årene hun levde ble svært krevende for henne. Nå var det hennes tur til å motta hjelp. Tore og Line må nevnes særlig. De har vært til en ubeskrivelig stor hjelp. Det er utallige gode minner knyttet til Synnøve. Somrene på Rørestrand er helt uforglemmelige. Det er vel latteren hennes som vil alltid henge litt i øregangene. Rask i replikken. Rett på sak, humor, glede, sosial, høy moral, stødig, ukomplisert. Vi føler med hennes barn og barnebarn som nå bærer på sorg og savn. En gang sa hun til meg: " Jeg er overbevist om at ingenting i livet er tilfeldig - alt er for noe.." Nå har vi fått et hull i søskenflokken. Det kan aldri tettes her. Men " vi møtes hist ved floden", sa vår mor ofte. Din lillebror Øivind og dine 4 søstre.

Tusen takk for gode minner fra Barndommen, der jeg så å si hadde egen husnøkkel hjemme hos dere. Mange bakedager med Unni på kjøkkenet, Du var alltid snill og Rettferdig ️HVIL I FRED Synnøve ❤️😪

Fineste mamman min, den sterkeste jeg vet om. Det er ingen jeg har ledd så godt sammen med som deg, det var ikke den ting du ikke hadde humor ved. Du var heldig å hadde mange å være glad i, tittet ofte innom oss alle. Kjærlighet nok til oss alle, en raushet uten like. Det blir tomt etter deg mamma men jeg unner deg hvilen. Vi sees igjen ..