Minneord
Jorunn sovna stille inn på Braarudåsen senter lørdag 2.12.
Fire døgn i forveien
mista vi kontakt med henne, hun sov dypt og stille uten noen form for
smertelindring. Hun bare sluttet å puste. E til slutt. Ekstremt fredelig. Hun
bodde hjemme helt til de siste 14 dagene av livet. Kari kom i ekspressfart da
hun ble lagt inn, og vi var sammen med henne hver dag. Lise var der så mye
hun kunne og Stein og Morten rakk også et besøk for å ta farvel. Hun var ikke
aleine, hun hadde familien sin rundt seg. Jorunn visste godt at hun skulle dø nå.
Hun var rolig og virket ikke redd. Jeg vil si at hun møtte døden på en svært
verdig måte.
Jorunn var født i Ålfoten for 95 år siden. En vakker plass innerst i en
vestlandsfjord. Hun var nest yngst av 7 søsken og hun vokste opp på en gård. Til
tross for harde tredveår og verdenskrig har hun vært nøye med å si at de alltid
hadde det de trengte. Nok mat og de frøys ikke. Hun likte godt å fortelle
historier fra barndommen. Stor familie, mange folk, seterliv, skumle
hemmeligheter under krigen, hardt arbeid. Siden det nå er jul: Julaften med
flere ringer rundt juletreet og selvsagt pinnekjøtt til middag. Etter fjøsstellet
seint på kvelden var det servering av rømmegrøt og 1.juledag var det fyr i alle
ovner og kaffe med småkaker på senga! Ikke rart at Jorunn var glad i jula!
Jorunn likte å gå på skolen. Likte å lære. Hun var jo omtrent ferdig med
barneskolen da krigen begynte. Kari og jeg fant passerseddelen fra de tyske
myndighetene. Yrkestittel: hushjelp. Så under krigen i unge år var hun hushjelp.
«Det bare var sånn, eg hadde ikkje noe anna å ta meg til.» Og alle måtte
arbeide
Jorunn hadde noen glansperioder og noen trasige perioder i livet sitt. Vi vet om
noen..
Glansperiode 1:
Som sagt: Vi snakker naturalhusholdning og sjølberging da Jorunn var barn. Nok
mat, men begrenset med penger. Likevel tok foreldrene seg råd til å la henne
gå på realskolen da krigen var slutt. Firda gymnas ble åpna på Sandane i 1922
og i 1941 ble det også 2-årig realskole der. Her gikk Jorunn på skolen i 2 år.
Disse 2 årene har Kari og jeg hørt om i alle år. Hun forguda lærerne sine og hun
mente at hun hadde hatt landets flinkeste lærere siden de underviste både på
gymnaset og realskolen. Det var nok ikke lett for henne at hun ikke hadde
anledning til å gå videre på gymnaset. Siden da har Jorunn vært et lesende
menneske. Hun kunne sin Ibsen og var rå på både historie og geografi. Hun
løste vanskelige kryssord uten å gugle og elska påskelabyrinten på radioen. Hun
ropte ut de riktige svarene og moret seg ordentlig. Da var a blid I 2022 ble det
utgitt et hundreårsskrift over Firda vidaregåande skule. «Firda, meir enn ein
skule i 100 år» Det var skikkelig stas den dagen Stein troppa opp i det lille røde
huset med denne boka. Stein satt lenge hos mamma og hun fortalte om hvor
fint det var å gå på realskolen. I boka forteller mange at de hadde sine beste år
her og den har ligget framme på spisebordet siden i fjor. Realskolen: En
glansperiode!
Glansperiode 2:
Etter realskolen vet vi at det var noen friere rundt omkring, men Jorunn var fast
bestemt på at hun skulle klare seg selv. Hun fikk jobb på telegrafen i Måløy, fikk
seg hybel og var storfornøyd. Det var da hun kjøpte gyngestolen og den blå
kommoden som enda finnes! Og Måløy på femtitallet var sildefisket!
Sildebestanden var på topp. Byen var full av folk som bare gikk og venta. Det
var flere tusen fiskere. Det var en kolossal mengde med båter. Det sies at man
kunne gå tørrskodd fra båt til båt over Måløysundet og det var et yrende liv. Og
alle skulle ringe hjem når de var på land! Og midt oppi alt dette satt unge og
flotte Jorunn og dirigerte. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at hun hadde det
gøy!
Glansperiode 3:
Og så en lørdag kveld gikk hun på dans i Turnhallen i Måløy. Kavaleren spurte
hva hun het. Jeg heter Jorunn med 2 N`er svarer hun. Og mannen hun danser
med kan fortelle at han heter Gunnar med 2 N`er. Det blei de to. Jeg valgte han
fordi han var det noe greie på! Og det var nok et par andre grunner også!
Gunnar var en flott mann!! De planla framtida, de gikk på alle fjell, syklet på
ferie helt til Østlandet, faktisk helt til Fjærholmen og Rognstranda og de lå i telt
uten å være gift. Hun var også stolt, og det hadde hun all grunn til, over at hun
forsørget begge i 2 år mens Gunnar utdannet seg til ingeniør i Gøteborg. De
giftet seg i Bergen 25.juni 1955. Jeg vet at hun ønsket å gifte seg i den gamle
kirka i Ålfoten, men det hadde ingen råd til. «Vi klarte oss sjøl».
Så kommer trasig periode 1
Jeg ble født i 56 og Kari i 58. Familien flytta til Langesund i 1960. De dro fra
fjorder og fjell. De dro fra venner og familie. Og de dro etter noen vonde år
hvor denne familien hadde vært i spredt for alle vinder, som det heter. Kari var
på barnehjem, jeg bodde i Måløy hos farmor og farfar, Jorunn var ut og inn på
sykehus og Gunnar måtte jobbe. Det var mammas helse etter barnefødsel
nummer 2 som gjorde dette nødvendig. Denne perioden har alltid vært en slags
skygge i vår familie. Men de begynte på nytt og flytta til et bedre klima her på
Østlandet. Pappa dro først til Langesund for å ordne det praktiske. Jeg har ofte
tenkt på hvordan det var å komme helt aleine til Langesund som en ung mann
på bare 31 år. Hvordan hadde han det? (Jeg husker at jeg snakket om dette i
forbindelse med hans begravelse, men NÅ har vi funnet 2 brev fra han til
henne. Godt tatt vare på i over 60 år).
Her kommer et lite utdrag fra 2 brev fra 1960:
Kjæreste deg, Jorunn min! Mens tåka ligger tung over fjord og by, og tåkeluren
på fyret sender ut sine ensformige tut, sitter jeg så ensom uten deg på et
utdødd hotell. Trøste og bære meg, du må snart komme!
Han forteller videre om planene for leiligheten og oppussing som må gjøres før
vi kunne komme. Han skriver også at han møtte en mann som var ansatt hos
Christie-Oppsahl og de bygger bro mellom Brevik og Stathelle. Det blir litt av et
byggverk, kan du tro! 1962
Brev i forbindelse med 5-års bryllupsdag (samme år). Han gratulerer henne
med dagen og litt uti brevet skriver han: . Jeg er glad for at vi giftet oss den
gang og jeg er glad for at jeg fremdeles er gift med deg, og det vil jeg være
lenge, lenge,. helt til vi begge er døde. Det er ikke så godt for meg å sende
blomster, og selv om jeg kunne, kan ikke all verdens blomster fortelle deg hvor
høyt jeg elsker deg. Blomstene, de er døde, men jeg er levende og så snart jeg
får anledning skal jeg vise deg hva det vil si å være elsket av en levende Gunnar.
Til tross for sykdom og dårlig helse hos Jorunn, hun hadde en mann som
forgudet henne.
Vi reiste til Vestlandet hver sommer på 60-tallet. Den første bilen var en
Renault. Et vrak som av og til måtte startes med sveiv. Neste bil var en Taunus
12M. Litt bedre.
Det er vanskelig å forestille seg hvor langt det var fra Langesund til Ålfoten på
den tida. Første stopp kunne være Raufoss. Neste stopp litt langt oppi
Gudbrandsdalen. Så var det å komme seg over Strynefjellet. Nå nasjonal
turistvei, den gang en hovedvei mellom øst og vest. Jeg telte 22 hårnålssvinger
nedover vestsida av fjellet og Kari spydde 7 ganger. Det ble stille i bilen da vi
kjørte over fjellet. Hva tenkte de på, de to i forsetet? Ålfoten var en veiløs bygd
den gangen, så bilen blei heist om bord i fraktebåten Tansøy og siste etappe av
reisa gikk på fjorden innover. Da blei det også stille. Kanskje lengta de hjem mer
enn de ville innrømme?
Lang glansperiode 4
Likevel: Livet i Langesund var et godt liv. Vennene ble mange og gode, de bygde
seg hus og kjøpte hytte i Tinn og hytte i Portør. Og de gikk på ski, plukka bær,
lagde egen vin, fiska makrell, de bada, gikk på tur og kokte kaffi på bålet.
Hun var flink til å gjøre det hyggelig rundt seg, suksessen lå i detaljene: En
nystrøken duk, levende lys, godt og varmt, vakre blomster, noe godt til kaffen
hvit damask til jul og norske flagg MED bjørkeløv til 17.mai
Et godt minne er vinterferiene da vi var blitt større. Store gryter, iskaldt ute, fyr
i ovnen, oppvasken stor som et berg, ville kjøreturer i dårlige biler, mange
unger og liv og røre.
Hun var en populær mormor og hun elsket å stelle i stand middager og
sammenkomster i høytidene. Signe og Olav, Anders og Lise forteller om
gærnemormor som har kjøpt en hel bærepose med godteri til påskeferien på
hytta. Sportsgæærn var hun også. Likte håndballkampene før jul, hun heia på
Petter Nortug og plutselig kjøpte hun TV til hytta i Tinn da det var VM i fotball i
1986.
På 70-tallet ville hun gjerne ut igjen i arbeidslivet. Hun gikk på handelsskolen,
tok engelsk-kurs, var frivillig pasientvenn for Røde Kors og tok vakter på
gamlehjemmet i Langesund. Hun jobbet også noen år i et firma som het
Byggfakta. Seinere reiste hun med Gunnar som hadde oppdrag i Nederland,
Tyskland, Italia, Brasil, og USA. De hadde mye moro og de levde et innholdsrikt
liv.
Selv om resten av familien var langt borte, stilte de opp når det trengtes.
Kanskje så mye at de gjorde en forskjell? Kari og jeg tror det. De stilte også opp
og var nære, gode venner når livet var vanskelig for dem de var glade i. Jorunn
var en god venn og det er ikke bare vi i familien som nå sørger over henne.
Frisørdamen til mamma her i Åsgårdstrand som på slutten kom hjem og klipte
henne, sendte denne kondolansemeldingen til meg: «Jorunn var en magisk fin
dame som satte gode spor i hjertene våre i salongen»
Selvsagt var det ikke bare glansdager. Livet kunne så klart humpe i Baneåsen
31. Selv om hun ble 95 år, har hun alltid streva med helsa. Og JA! Jorunn og
Gunnar var glade i hverandre, men: Han kunne være stri og sta og hun sær og
sur. «Eg blir så sint på han noen ganger»
Trasig periode 2
Gunnar ble syk. Først forulykket han og brakk både lårbein og hofte. Han blei
aldri den samme. Siden fikk han Parkinsondiagnosen. Dette var en vanskelig tid
for begge. Det var trist for Jorunn å se den kjekke mannen bli stadig svakere.
Før hjelpeapparatet ble satt inn, kunne hun si at det var ingen som visste
hvordan de hadde det. Det var jo det, men hun følte seg nok ganske aleine om
ansvaret for Gunnar. Ingen hadde det bra.
Glansperiode 5
Da Gunnar var død og vi presenterte forslaget om at hun skulle flytte til
Åsgårdstrand, brukte hun et nanosekund på å bestemme seg. Jeg husker at vi
kjørte bil og var på vei inn i rundkjøringen ved butikken. Hun svarte ja før vi var
ute av den. Hun flyttet inn i det lille røde huset 15.november 2019.
Eg har det bra, men eg saknar Gunnar. Hun var sikker på at hun bare skulle
innom her i Åsgårdstrand en bitte liten stund før hun skulle møte pappa igjen.
Hun var sikker på at det ville skje. Greit nok. Vi har hatt fire fine år. Hun hadde
ikke vært så mye ute i den siste tida før hun flytta hit, så hun fryda seg over
turer i skogen. Hun gikk andektig i Fuglesangen, i Essoskogen og på Løvøya. Hun
syntes det var overjordisk vakkert her i Vestfold og drøfta forskjellen på
Vestlandet og de tørre furukollene rundt Langesund. Hun var forelsket i
eiketreet i Wessmannsvei og fulgte nøye med på bøketreet utenfor hos oss.
Hun kunne ikke få nok, hun ville ikke snu og noen ganger måtte hun hvile i et
par dager etter en utflukt. Hun satt uendelig pris på å være i kontakt med både
familien, naboer og venner som stakk innom. Og så klart: Hun følte seg trygg
som vår nærmeste nabo. Stein ordna opp med fjernkontrollen og jeg hjalp
ellers til så godt jeg kunne. Hun hygga seg i det røde huset, handlet inn masse
blomster om våren, laget god mat og takka ja til alle invitasjoner hos oss. Hun
ville ikke gå glipp av noe. Jeg sier ja til alt, jeg. Gå på polet, kjøp noe godt!!
Trasig periode 3
Så knakk kroppen sammen litt etter litt. Hun hadde blant annet brudd i ryggen
2 ganger. Hun hadde fryktelige smerter, alle ville hjelpe henne, men det var så
lite å gjøre. Da det toppet seg som verst, var hun lagt inn både på Sykehuset i
Tønsberg og Braarudåsen i Horten. Og blei sendt hjem. Da satt hun i stolen sin
og sa: Jaja, Torill. Så er det påa`n igjen. Det siste året har hun ikke hatt krefter
til noe. Hun sa Eg klarar ikkje noe lenger, ikkje ein gang å dø. Hun fikk jo sagt
det. Da Kari og jeg ordnet opp med data, Helse Norge, logg inn her og der,
skrev søknader om sykehjemsplass kalte hun oss geniale. Kanskje ikke så
genialt, men umulig å klare for et menneske som er født i 1928. Eg skjønar ikkje
noe av den verda vi lever i. Noen sykehjemsplass fikk hun aldri.Til slutt var hun
bare en skjelvende liten fugl i armene mine.
Kroppen knakk sammen, men hodet var friskt. Hun var enormt takknemlig over
å være nær familien. Så prosjekt oldemor inn i det røde huset ble slik vi hadde
tenkt. Familien fra Vinje og Stavanger kom hit, hun fikk møte alle, særlig Eivind
og Halvor om sommeren, Emilie og Sara når de kom fra Stavanger og Jenny og
Maria når de stakk innom. I tillegg fikk hun rett som det var hilse på kjekke
Jacob og lille skjønne Hedda. Hun meldte seg på som oldemor for dem også.
Enden på visa, Kari, er jo at vi også har vært mye mer sammen enn vi hadde
trodd. Dette så Jorunn og hun var så glad for at det blei sånn.
I noen minnetaler blir mødre omtalt som type det er ikke så farlig med meg,
bare alle andre har det bra. Mamma var ikke sånn. Visst viste hun omsorg og
tok vare på oss, men hun sørget også for at hun hadde det bra sjøl. Av og til
kunne hun være litt diva. Og her jeg står nå, digger jeg henne for det. Det er
verken snilt eller sexy å være selvutslettende. Jorunn var på mange måter ei
sterk dame som visste godt hvordan hun ville ha det.
Mamma ville at vi skulle hygge oss på begravelsesdagen. Ta dere et glass vin og
ha det fint sammen sa hun. Hun la også føringer for sjølve begravelsen. I
roteskuffen har det i alle år ligget en lapp med beskjed om at Sommernatt ved
fjorden av Kjetil Bjørnstad skulle spilles eller synges. Hun har aldri fortalt oss
hvorfor, og vi kan bare spekulere. Er det noe mystisk og melankolsk? Er det
havet eller mannen? Er det romantikk og lidenskap? Eller er det bare
stemninga? Bare hun visste.
Vi takker nå for alt og innfrir hennes siste ønske. Klar Marius?
Minnes Jorunn i takknemlighet. Alltid så blid- alltid med smil og gode ord. Hjertevarme losjesøster🌹
I dyp medfølelse .
Jorunn, mamma til Kari og Torill, var en viktig del av min barndoms- og ungdomstid. Bare gode minner.
Hvil i fred tante Jorunn. Kondolerer til dere alle
En siste hilsen. Arild. Øystein og Birgithe. Berit med familie.
På vegne av noen
En siste hilsen.
Takk for gode barndomsminner om deg, tante Jorunn, sammen med onkel Gunnar.
Vi føler med dere i sorgen.
Ei siste helsing.. Takk for alle gode minner.
Varme tanker til dere i forbindelse med mor Jorunns bortgang.
Ha en fredfull jul fylt med gode minner.
Stor klem fra Henry, Kjersti og mamma Kari.
Kjære Jorunn
Selv om du hadde mye smerter hadde du alltid gode ord og et smil å gi meg.
Du vil aldri bli glemt.
Klem fra Per
Den skjønne naboen vår!
Ada og Petter
Kondolerer kjære familie. Vi takker for alle gode minner sammen med Jorunn.
Minnast tante Jorunn med glede og takksemd.