Hans-Marthin Engelstad

Minnetale Hans-Marthin Engelstad.

Kjære familie og venner!
Varmt velkommen til denne minnestunden over Hans-Marthin Engelstad.
I dag skal vi hedre og minnes et menneske som har vært en del av manges liv, og som har satt dype spor etter seg.
Vi er her for å feire livet hans. Verdsette valgene og reflektere over minnene han etterlater seg.
Dette er en trist dag. Et liv er over, en reise er slutt. Et sterkt menneske er gått ut av tiden, og vi er samlet her for å ta et siste farvel.
Minnestunden vil innholdet gode ord og vakker musikk. Så la oss senke skuldrene og være til stede i dette øyeblikket for å minnes, for å dele og for å holde fast ved den kjærligheten og varmen Hans-Marthin har vist dere opp gjennom livet.
Stunden gir rom for sorg, gode minner og refleksjon over levd liv. Denne gangen et liv med en klar livsvei der det å ta ansvar og være et sterkt, hjelpsomt og betydningsfullt menneske for de han hadde rundt seg, har vært fremtredende helt til ulykken snudde opp ned på livet hans.


Hans-Marthin ble født i Holmestrand 2.august 1953. Foreldrene, Leif og Gunhild hadde så vidt fått storesøster Anne Grethe opp og stå før Hans Marthin meldte sin ankomst. Det at det kun var et lite år mellom dem, gjorde sitt til at de ble gode lekekamerater i tillegg til å være søsken.
Hans-Marthin karakteriseres som en snill og grei storebror og god kamerat.
Han var velsignet med mye humor og morsomme påfunn, og var en gutt vennene likte å være sammen med.
Enkelte ganger gikk humoren litt langt, man måtte noen ganger kjenne Hans-Marthin for å helt forstå om det var artig ment
Han og 3 søstre vokste opp i Holmestrand, først i Bilet, i en liten leilighet med stor gjestfrihet, her var det stadig folk innom på en kaffe
Etter hvert, i 1957, ble leiligheten byttet ut med hus i Sykehusveien, et av Holmestrands eldste hus. Her ble lillesøstrene Elin og Vigdis født. Det var en flott oppvekst. Som eneste hane i søskenflokken hjemme, rulet gutta i gata, med Hans-Marthin ofte i front. Det var lek og skøyerstreker, og mye moro i gata, i hverandres hager og i tilgjengelige skogholt.
Skøyerstrekene kunne iblant havne i avisa. Som den gangen de lyste med lykt på fotocellene i gatelysene, så lyktene trodde det var lyse dagen, slukket pærene og mørkla hele gata, og sånn gikk de gjennom byen
Eller den gangen de festa hjemmelagede kinaputter til jernbanesvillene. Det smalt så toget stoppa og lokføreren løp ut for å se hva som hadde eksplodert. Hans-Marthin og bestekompisen Svendsen sprang for livet og kom seg unna
Hjemme var det trangt om plassen, også i ny-huset. Alle 6 lå på samme soverom, og for en guttunge i oppløpsalderen var det nok en tålmodighetsprøve å høre lillesøster Elins tommel-suging og andre artigheter familien foretok seg.
Ellers var oppveksten preget av en naturglad pappa som stadig tok ungene ut på tur, enten rundt i nærmiljøet eller ut i skog og mark i helgene. Dette ble en varig interesse for Hans-Marthin, som han videreførte til egne barn. Dere er fortsatt glade i å være ute, og særlig du, John, sier at takket være han, har du blitt en skaumann med adskillige netter i friluft.
Ikke bare natur, Hans-Marthin var også glad i dyr. Særlig katter hadde han rundt seg store deler av livet.
Da han var 14 år flyttet familien opp til Kleivbrottet, der fikk han eget rom, noe som ganske sikkert var etterlengtet etter trangboddheten i Sykehusveien.
Skolegangen var nok vanskelig. Han opplevde seg mobbet, særlig av enkelte lærere, noe som gjorde at han gikk ut av skolen med et stort ubrukt potensialt. Utryggheten som noen av de voksne skapte, og i tillegg erting fra medelever, gjorde at han følte seg uthengt og latterliggjort. Derfor sluttet han etter framhaldsskolen som 15-åring , og den 24.juni, dagen etter skoleslutt, startet han jobben på Huseby kjøkkenfabrikk. Det var fint, for da kunne han kjøre med far, som også jobbet der.
Etter et års jobbing på Huseby, dro han til sjøs. Kanskje var det å komme unna søster-flokken hjemme og medvirkende til valget.
Han gikk gradene fra matros og utdannet seg til maskinist mens hans var seilte.
Verneplikten avtjente han i marinen, i Kystvakta, det fortelles til og med at han syntes han hadde «æren» for navnet «Kystvakta»! For etter en diskusjon rundt et bord, angående valg av navn på den nye tjenesten, og hvor mange forslag ble luftet, lander Hans-Marthin det hele med å si: Kan dere ikke bare kalle det Kystvakta, det er jo det det er. - og sånn ble det.
Sannhetsgehalten i dette er kanskje vanskelig å etterprøve .
Det var alltid stor stas når Hans-Marthin kom hjem fra sjøen. Han seilte jo over hele verden, og spennende historier fra fjerne land og eksotiske gaver til søsknene var kjempepopulært. Elin kan huske den første kalkulatoren, noe de aldri hadde sett før, små titteskap med kunstverk i kork, og teservise fra Japan eller kasettspiller, som ingen av vennene hadde.
Hans-Marthin var glad i musikk og band som James Last, Abba, Pink Floyd, the Dubliners blant mange andre var populære. Hans-Marthin brukte å si at han levde på den tida Abba var populær, for første gang!
Hans-Marthin var en likenes kar, midtpunktet på enhver fest, folk likte å være rundt han. Han var god til å fortelle historier, og til å skøye og vitse. Søstrene pleide å si at han snakket med store bokstaver, men det var han som husket familiehistorien, og som var den nysgjerrige, noe som ga også søstrene innsyn i ting som kanskje ellers ble forsøkt lagt lokk på, slik det ofte var på 50- og 60-tallet.
Han vokste opp med den folkelige «barnetroen», men reflektert som han var, gjorde han etter hvert opprør mot tradisjonen. Han brukte å si at han leste hele Bibelen, hele Koranen, for så å melde seg inn i Human Etisk Forbund. Han karakteriserte seg selv først som en troende tviler eller tvilende troer, og endte opp som agnostiker eller ateist.
Han brukte å mekke bil søndag formiddag når naboene gikk i kirken; og utsagnet var «jeg gjør noe nyttig mens de bare ber»
Ellers var han politisk engasjert, var aktiv i LO og satt i bygningsrådet i Horten for AP i mange år.
Tilbake til ungdomstida, han traff etter hvert Ingvild, og etter litt kjærestetid fant de ut at det skulle bli dem. De forlovet seg i 1981. Rett etter vervet han seg som minerydder og dro til Libanon som FN-soldat. Her var livet brutalt og han fikk opplevelser som skulle prege han, og gi vanskelige tanker og følelser å stri med, resten av livet.
I 1982 giftet Hans-Marthin og Ingvild seg, og John ble født i 1983, Marius i -87. Familien bodde i Horten, først i Holtandalen, senere på Steinsnes. Der flyttet de inn i morfars, ellers Bestens hus. Oppveksten var preget av en far som likte å ta barna med på tur, lærte dem om natur og friluftsliv, men også en far som sleit med vonde minner og mørke tanker fra Libanon-tida.
Men dere John og Marius, husker med glede hytteturer, særlig på Veggli der Hydro hadde hytte som Hans-Marthin fikk låne mange ganger, også etter han hadde sluttet der, antakelig fordi han hadde bidratt mye med byggingen av hyttene
Det dere også forteller var om en far som veldig gjerne hjalp til, særlig når noen skulle bygge noe. Han var prototypen på en handyman, og hadde både ideer, løsninger og den praktiske evnen til å bygge og restaurere. Både når søstre bygget hus og med eget hus gjorde han solid innsats. Blant annet var han med å restaurere Speiderhytta, pusset opp gutterom i kjeller og på loft hjemme, og ikke minst, kongesjaluppen «Stjernen» som først lå under vann. Her var han sentral i gjenoppbyggingen. Teknisk som han var, tok han de gamle tegningene av båten, digitaliserte disse, så det var mulig å restaurere den eksakt.
For, under oppveksten deres, hadde han utdannet seg til sivilingeniør. Dere forteller, John og Marius, at etter endt jobbdag så dere ikke mye til pappa. Han forsvant i kjelleren; studerte mekanikk, fysikk og matte og tok eksamen som sivilingeniør. Så det ubrukte potensialet fra de vanskelige skoleårene kom endelig til sin rett. Og som bonus for en litt fraværende far, opplevde dere barna tidlig en hverdag med avanserte datamaskiner i hus, dere var tidlig ute med PC, internett og dataspill. Hans-Marthin var glad i dataspill helt til det siste, og du, Marius, sier at interessen for data og spill har du arvet fra faren din.
Som ingeniør jobbet han innen mekanikk, teknisk tegning og engineering, og dere forteller at han var med på å konstruere Trollplattformen og dokumentere rørsystemet på Essos raffineri på Slagentangen. Han var kjent som kunnskapsrik og faglig dyktig.
Han var i startgropa med sitt eget firma, Unicon Enginering, da det fryktelige hendte. Motorsykkelinteressen han hadde fra ungdommens dager, og som han hadde gjenopptatt og utviklet sammen med Ingvild, ble fatal. En dag i februar skulle han bare sjekke det nye bakhjulet, sykkelen skled, hjelmen løsnet og Hans -Marthins hode traff en stolpe. Og, Marius og Ingvild var blant de første på skadestedet. En vond opplevelse
Det å få livet snudd fullstendig opp ned, er mer enn de fleste av oss opplever, og for Hans-Marthin ble hele det gamle livet borte. En kan bare ane sorgen og bitterheten dette medførte, samtidig som han hadde problemer med å forstå rekkevidden av det.
Det å stable et nytt liv på beina etter et stort kraniebrudd og andre store skader, er vanskelig, og særlig når det gikk ut over både motorikk, det kognitive og hørselen. Dette ble traumatisk for Hans- Marthin, og han mistet etter hvert lysten og evnen til å komme seg videre. Hørselstapet gjorde det vanskelig å kommunisere, bruddene i beina gjorde motorikken trøblete og mørke tanker fikk fotfeste. Årene var preget av sykdom, flere fall og andre kompliserende faktorer.
Fra å være en mann som likte å utfordre livet; motorsykkelkjøring, minerydding og skogturer, som likte prosjekter, problemløsninger og aktive dager, ble han plutselig passiv, hjelpetrengende, og kognitivt svekket. For dere nærmeste det var periodevist vanskelig å hjelpe og å være rundt han.
Hans-Marthin mistet det vante livet sitt og dere den pappaen og broren dere kjente.
Men dere stilte opp, klare til å lære dere tegnspråk, det ble kjøring til og fra Sunnås og Kysta og dere bidro der dere kunne. Særlig du Marius, og Ingvild, var tett på, nære som dere var.
Du Ingvild var livsnerven denne tida, hele tiden opptatt med å forme et liv med et nytt innhold. Guttene kaller deg et unikum og forteller om omsorg og oppfølging av behandling og rehabilitering, tilrettelegging og praktisk hjelp i flere år. Det å nærmest legge sitt eget liv bort, for å hjelpe, har sin pris og noen ganger må en ta vare på seg selv og kaste inn håndkledet. Det gjorde du Ingvild, fire år etter ulykken, etter 25 års ekteskap.
I perioden etterpå ble hans lillesøster, deres tante Elin, med god støtte fra mannen hennes Geir, verge og de ble de nærmeste til å stille opp og prøve å bidra til nytte og hygge, praktisk hjelp og ting som kunne skape glede i en kjip hverdag, slikt som en velfungerende PC, sigarer og WinnerTip, og bredt kanalutvalg på TV. Gode minner fra oppveksten hadde skapt en lojalitet og kjærlighet som varte Hans-Marthins liv ut, så dette var pay-back-time. Hver eneste lillejulaften ble tilbrakt sammen, helst med full julemiddag og dessert, og med rester igjen til julaften, samt fulle kakebokser fra alle søstrene, og så så de alltid «Grevinnen og hovmesteren» sammen før Elin og Geir måtte hjem og forberede julen for sine.
De første årene etter ulykken forsøkte familien å holde barndomshjemmet gående, her gjorde blant annet Svein og Arnt Johnny en stor innsats med vedlikehold og praktisk hjelp. Hele storfamilien ønsket å skape en arena for videre samvær. Men det ble mer vanskelig ettersom årene gikk, Hans-Marthins tungsinn og vanskene med å kommunisere på grunn av hørselstapet, gjorde forholdene vanskelig for familien.
Men oppi alt det vanskelige var det jo gode stunder også. Hans- Marthin gledet seg over å fortelle vitser, når det kom besøk hadde han et oppkomme av dem, han likte quizer og gjerne å prøve og sette dere fast, og, for ikke å snakke om alle forkortelsene han hadde oversikt over og testet dere i! Hyggelige minner.
Det samme var gleden hans over et godt julemåltid, tilberedt av deg, Marius, gleden over å låne og lese bøker, han var fortsatt medlem i en bokklubb, lytte til musikk, og ikke minst gleden over barnebarnet, lille Melvin på 2 år. Det var viktig for Hans -Marthin å ha nok Giflar, kakene han elsket å servere til Melvin. Da dere ryddet etter Hans-Marthins død, fant dere mange uåpnede poser Giflar, klare for barnebarnet.
Lille Elmer, Melvins bror på 4 måneder, rakk også å hilse på bestefar før han døde, dette til stor glede for Hans-Marthin. Og ekstra glad ble han de gangene Marius sin samboer, Elise, ble med på besøk. Hans-Marthin kalte henne alltid «frøken Pedersen». Og var hun ikke med, skulle Martius alltid hilse til henne!

Hans-Marthin døde fredelig på ettermiddagen, 12.juli, midt mellom to besøk av hjemmesykepleien, sittende i stolen sin, som om han sov. Tilbake sitter dere, sorgfulle, men også takknemlige og lettet over at Hans-Marthin slapp et langt sykeleie, at han la inn årene og fikk fred etter 20 utfordrende år som hjelpetrengende, en rolle som passet han svært dårlig.
Dere oppsummerer de siste 20 årene som en familie stående i limbo, i en uavklart situasjon ingen hadde kontroll over. Og som kun hadde en mulig utgang.
Uttrykket «Ventesorg» er vel dekkende, en vond, strevsom og energitappende tid.


I dag minnes vi og sørger over Hans- Marthin. Sorgen forsvinner ikke, men den svinner, og endrer etter hvert form. Slik er det med sorg. Den tilpasser seg livet. Av og til kommer den overraskende på besøk når vi minst venter den. Andre ganger kommer den på den forventede tida.
Det fine er at sorg kan deles. Da blir den lettere å bære.
Sorgen og tapet av en far, bestefar og bror er stor, men også følelsen av takknemmelighet. Takknemmelighet over minnene; alt han lære bort og gjorde for dere.
Det fine med minner er at de flettes i hverandre og vokser når de deles videre. Det å dele dem er en fin måte å bringe arven etter Hans-Marthin videre; hans nysgjerrighet på livet, hans kunnskap, hjelpsomhet, respekt for mennesker og natur, er en fin måte å hedre han på.
For å hedre en mann, som, så lenge helsa holdt, elsket å være ute i skog og mark, tok med seg ungene sine og delte gleden med dem, vil dette lille diktet av skogens egen dikter, Hans Børli runde av denne minnetalen.
Du skal ikke sørge.
Du skal ikke sørge over meg.
Jeg har levd.
Og jeg har elsket.
Og jeg har kjent vindens hånd mot mitt ansikt
En tidlig morgen i april.
Og alt det vakre jeg har sett
Det har satt spor i mitt sinn.
Derfor skal du ikke sørge.
Men huske.
Hvil i fred, Hans- Marthin.

Inger Johanne Gran, seremonileder, HEF.

Du var med og handle min første gitar til meg for 25 år siden. Jeg arvet musikkgleden din, med Pink Floyd, viser og klassisk. Jeg husker motorsykkel- og fisketur til Krødern. Jeg husker at du så meg kjøre mopeden til Daniel Høgås uten lappen. Blikket ditt sa "_dette_ skal vi prate om senere" (med en streng mine), men jeg hørte aldri mer om det; Du var nok sikkert litt stolt... Jeg husker hytteturer og revolverskyting på Veggli. Jeg husker latterbrøl i hver vår sofa mens vi så på Simpsons. Jeg husker hvordan det alltid var latter og moro rundt deg i sosiale lag. Jeg husker dagen før ulykken, da vi var i Tønsberg og handlet møbler til det "nye" rommet mitt. Den gode stemningen på gulvet mens vi monterte møbler sammen, er det jeg tar med meg videre.

Takk for mange fine minner, fattern! Hvil i fred.

Hvil i fred, onkel 🌹

Hvil i fred